hei, fantastiske bømlo!

ja, nå er jeg endelig, endelig her. og det er så fantastisk bra. de første dagene har vært så utrolig fulle av inntrykk; vet ikke helt om jeg klarer beskrive dem.
jeg kom altså hit i går, etter å ha kjørt i mange, mange timer, sammen med min kjære mor og stefar. aller først stod "innsjekking" på programmet. jeg fikk nøklene til fine rom en i hus tjueen (som foreløpig fortsatt heter hus åtte inni hodet mitt, fordi det het det nemlig i fjor). jeg har nå tatt over isabels rom fra i fjor, og jeg har lovet henne dyrt og hellig at jeg skal ta godt vare på det. etter å ha slengt all bagasjen inn på rommet, stod pizza i spisesalen for tur. der hadde det allerede samlet seg en superfin menneskegjeng, som jeg veldig fort følte meg inkludert i. etter en herlig time med sosialisering, måtte man krype tilbake til virkeligheten og starte utpakkinga. og ja, jeg ble veldig glad i rominnredninga mi da den endelig stod ferdig etter et par intense timer! jeg trives supersupergodt her allerede! ellers bestod denne første kvelden av sosialisering med fine mennesker.
og i dag var selve skoleåpninga. begynnelsen av dagen gikk for det meste med til å hilse på nye mennesker, lære diverse veier og å gjøre siste finpuss på innredninga. da klokka ble fem, var det endelig tid for den ofisielle åpninga. den var absolutt veldig fin, og fortsetter skoleåret i den standarden, er jeg overbevist om at dette blir det fantastiske året som lovet i alle fine taler. og ellers har det stort sett skjedd sosialisering. denne menneskegjengen er så utrolig, utrolig bra! alle som én er fantastiske, og jeg er sikker på at vi kommer til å få det veldig, veldig fint sammen dette året.

etter denne superraske, og noe uutfyllende bloggoppdateringa, skal jeg drikke opp te-en min (som garantert har blitt iskald nå), så skal jeg dusje, og så skal jeg sove, slik at jeg er totalt opplagt til en ny innholdsrik dag her på bømlo!

hei igjen, oslo.

jepp, om litt over tolv timer er jeg igjen på vei til oslo, denne gangen bare for ei helg. jeg må ærlig innrømme at nbfu-styremøte ikke er det som frister aller mest akkurat nå; skulle mye heller ha vært hjemme og brukt tida sammen med min kjære familie og mine kjære venner som jeg altfor snart skal flytte fra. men, man må jo alltids gjøre det beste ut av situasjonen, og jeg får for det første være en del av vår fine organisasjons høyeste organ mellom landsmøtene, og jeg får også møtt en gjeng kjempeherlige mennesker. og, ikke minst får jeg igjen sagt hei til mitt fine oslo. så, joda, dette blir absolutt ei bra helg, det også.
denne uka har for det meste gått med til små flytteforberedelser, og fine mennesker. det er fortsatt så uforståelig at vi alle skal dra hvert til vårt veldig, veldig snart; to av de fineste vennene som eksisterer (julie og torunn) har jeg allerede måttet ta avskjed med, siden de reiser før jeg er hjemme igjen fra oslo. det kalles stor klump i halsen og hjertesmerte.
jeg lover å skrive igjen snart, enten når jeg sitter og har ingenting å gjøre på hotellet i oslo i morra kveld, eller når jeg er hjemme igjen, og er i enda mer full gang med flytteforberedelser.

oslosommer

og der var denne fantastiske sommeren nesten over. men, heldigvis bare nesten. nesten. i dag er første ordentlige dagen hjemme på lille, fine sunndalsøra i løpet av hele sommer; forrige gang jeg var hjemme (for litt over ei uke siden) rakk jeg egentlig bare å sove, sove og sove, og å feire familieselskap. så, det er først nå jeg rekker å virkelig nyte å være hjemme på mitt kjære hjemsted, som jeg nå virkelig innser at jeg kommer til å savne utrolig, utrolig mye når jeg om under to uker flytter for godt.

så, hva får meg til å kalle denne sommeren så fantastisk når jeg gnåler sånn om mitt hjemmesavn? jo, denne oslo- og leirsommeren har vært så utrolig full av inntrykk. jeg har opplevd så fantastisk mye, og alt er egentlig ganske så ubeskrivelig. og hvorfor har jeg ikke skrevet blogg, som jeg lovte at jeg skulle? jeg aner ikke. jeg har virkelig ingen god unnskyldning, ingen unnskyldning i det hele tatt, egentlig. det eneste jeg kan si, er at tida har gått så ekstremt fort; jeg har nesten ikke rukket å tenke. helt utrolig. og, siden det har skjedd så mye, har dessverre ikke blogging stått øverst på prioriteringslista. beklager så meget. det skal bli bedre, jeg lover, høhøhø.

ok, supereffektiv oppsummering:
den første måneden bestod av fantastiske oslo. jeg trodde aldri, aldri jeg kom til å bli så glad i oslo som jeg faktisk har blitt. jeg trodde heller aldri jeg kom til å bli så glad i, og ikke minst fascinert av, min kjære sommerjobb som jeg ble; adaptor i mitt hjerte. jeg skal absolutt ikke skrive noe langt foredrag om alle mine spennende og varierte arbeidsoppgaver, det holder nok bare å si at jeg gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag, og at jeg gjerne skulle blitt der en evighet eller ti. jeg bodde i en superfin leilighet (sammen med en svært stille, men absolutt hyggelig samboer, sindre), ikke langt fra sentrum. følte meg hjemme der med en eneste gang! var utrolig fint å ha et (nesten) helt eget hjem i en måned, hvor jeg (nesten) kunne gjøre akkurat som jeg ville, og hvor (nesten) ingen blandet seg borti hvordan jeg levde livet mitt. fantastisk! jeg fikk besøk av utrolig mange fantastiske mennesker i løpet av sommeren, så jeg trengte aldri å føle meg alene. både elin, ellinor, natalie og isabel beæret meg med sitt herlige nærvær i løpet denne fine julimåneden. selvfølgelig satte de forferdelige, tragiske, uforståelige hendelsene tjueandre juli et utrolig preg på både meg og på tilværelsen. jeg kunne skrevet mange, mange blogginnlegg om dette, men alt er egentlig sagt, alle ord er brukt minst tusen ganger. det eneste jeg kan gjøre, er å uttrykke min store, store sorg, og dype, dype, dype medfølelse. jeg sender fortsatt mange, mange tanker til ofrene og deres pårørende hver eneste dag. det fineste med å være i oslo disse fæle og utrolig stille dagene, var at jeg fikk overvære den vakre markeringa på rådhusplassen mandagen etter. virkelig en stor, stor opplevelse; tenk, så utrolig mange mennesker samlet på ett sted, alle i sympati.
like etter den fantastiske oslomåneden som ga meg så utrolig mye, var det å sette kursen for fantastiske hurdal, og unguke, arrangert av blindeforbundets barne- og ungdomsavdeling. der var omtrent sytti mennesker (deltagere, ledsagere og arrangører) samlet til en unik uke med massevis av spennende aktiviteter, og ikke minst til genialt sosialt samvær. tror aldri jeg har opplevd ei uke som har gått så fort noen gang! uka kan rett og slett ikke beskrives; skulle gjerne ha opplevd den igjen, igjen, igjen og ijgen. alle folka, og ikke minst stemninga, har etterlatt et ekstremt savn inni hjertet mitt. etterpå fulgte to supereffektive dager hjemme, før det bar avgårde tilbake til oslo, og norsk lyd- og blindeskriftbiblioteks uforglemmelige skriveleir. en så fantastisk opplevelse, med en så utrolig gjeng skal man virkelig lete lenge etter! så utrolig mange inntrykk er dypt plassert i hjertet mitt, og de kommer aldri til å forsvinne derfra, jeg er helt, helt sikker. både alle leirens deltagere, ledsagere, kursholdere og sjefer er unike sjeler, som det ikke finnes maken til i hele den store, vide verden. det ble skrevet så utrolig mange herlige, rørende og magiske tekster i løpet av uka, og jeg er sikker på at årets skriveleirlydbok (som ble lest inn i nlbs studio på lørdag) kommer til å bli en av de absolutt beste! så, i går bar det endelig hjemover. selv om disse seks ukene har vært helt unike, var det utrolig herlig å være hjemme igjen, og vite at jeg ikke skal tilbake til oslo før om fem dager (høhø). i dag har jeg unnagjort det første av bømloshoppinga, med mamma, elin og mona; fikk kjøpt to supersøte sengesett, håndklær, kopp og skål, duker og gulvteppe, te og litt mer, det meste lilla og/eller blomstrete. blir nok utrolig fint. jeg kjenner egentlig at jeg gleder meg litt til å innrede rommet mitt der nede. at flytting nærmer seg med sånne gigantstormskritt er både utrolig spennende og en stor smule skummelt. jeg synes det er så utrolig rart at jeg, når sunndalsskoleåret starter på torsdag, verken skal begynne på barne- ungdoms- eller videregåendeskolen. det gikk skikkelig opp for meg at jeg virkelig er ferdig med det trygge, skjermede tettstedlivet mitt da jeg vandra rundt og "nøt øra" med elin og mona, og de snakket om skolesaker og skoleturer og skolestart. herregud, jeg skal langt bort. helt bort til en ny tilværelse. en helt ny og ukjent tilværelse. gud, jeg er blitt stor. stor! jeg er jo ikke stor! hjelp!

ok, jeg lover å skrive snart igjen. jeg må jo virkelig øve meg. hei, smil!

lady arbuthnott 2011

ok, jeg er en smule redd for at jeg har tatt meg en stor mengde vann over hodet nå. tenk å skulle beskrive noe slikt i et skarve blogginnlegg. tenk å skulle sette ord på slike utrolige følelser og en slik fantastisk opplevelse og et slikt unikt fellesskap.
jeg er ganske sikker på at lady arbuthnott - frua på elverhøi må være et av de vakreste musikkspillene som eksisterer. det har, helt siden jeg var bittebittelita, vært en av mine største drømmer å få være med på å gjøre spillet til det det er. og i fjor, i det fine år 2010, fikk jeg endelig sjansen for første gang. og det var akkurat så fantastisk som jeg hadde trodd. utrolig morsomt, utrolig givende, og ikke minst lærerikt. i år fikk jeg heldigvis også lov til å være med. jeg føler meg så utrolig beæret. og i år har fantastiskheta og genialiteten og fellesskapet om mulig vært enda mer unikt enn i fjor. selvfølgelig har det vært ekstremt intensivt, med øvinger hver dag til langt på kveld den siste måneden, og visst har jeg vært fysisk sliten, men det er bare så utrolig verdt det. resultatet ble så fantastisk bra. og tilbakemeldingene vi har fått har vært så supre. og det gjør det bare enda morsomere å spille for nesten fullsatt sal hver dag i de ti dagene forestillingene pågikk. og folka. folka kunne fått tusen blogginnlegg bare for seg selv. helst skulle jeg skrevet flere rosende sider om hver enkelt. jeg beundrer dem alle, virkelig. både på og bak scena finnes det så utrolig mange bra folk som gjør en så aldeles fantastisk jobb. hver eneste sjel gir forestillinga en ekstra liten detalj som gir forestillinga tusen ganger det lille ekstra. fellesskapet er, som nenvt, utrolig unikt. og jeg savner, savner, savner det hele. det er så utrolig merkelig og trist å ikke møte folka jeg enten har snakka mye med hver eneste dag en hel måned, bare sagt hei til innimellom, eller bare smilt til i gangen, hver dag lenger. jeg håper vi alle sammen kan få oppleve det samme neste år. jeg håper vi igjen kan lage en så fantastisk forestilling som vi gjorde i år. jeg håper alle sammen velger å komme tilbake til det unike fellesskapet ett år, nei, hundre år, til. fantastisk er vel ordet som kan oppsummere det hele, siden det er det ordet jeg først tenker på å bruke når jeg skal beskrive dette eventyret. fantastisk unikt.

hei igjen, fine verden, fine blogg.

vet du? i dag skal jeg verken egentlig sove eller pugge religion. jeg skal ikke pugge religion av den enkle grunn at jeg er ferdig med videregående og da også med religionsfaget for evig, evig, evig og alltid, og jeg skal ikke sove fordi det er sommerferie og jeg kan sove akkurat så lenge jeg vil i morra. så, derfor; bloggpower nesten helt uten grunn. les: nesten. for, en liten grunn er det likevel. siden jeg (skummelt nok) er ferdig med videregående, vil jo det si at jeg skal flytte langt, langt bort til et helt annet sted for å gjøre helt nye ting. det fine stedet er bømlo folkehøgskole. siden jeg skal reise fra det avsidesliggende stedet sunndalsøra og til det minst like avsidesliggende stedet bømlo, betyr jo det at jeg blir nødt til å reise fra alle mine kjære, fine, nydelige, fantastiske venner. siden jeg er en smule redd for at jeg rett og slett ikke vil ha mulighet til å oppdatere alle som fortjener det på alt det nye (og forhåpentligvis) spennende som kommer til å skje i livet mitt framover, tror jeg det er en bra ting å begynne å blogge skikkelig igjen. og, da trenger jeg en liten tilvending før jeg blir nødt til å begynne for fullt. derfor har jeg planer om å gjøre mitt beste for å blogge om fine og fascinerende ting allerede i sommer. så, høhø, jeg håper jeg klarer det. tror jeg må gjøre det til et slags seriøst års/sommer/etellerannet mål. lykke til til meg selv!

nesten ett år

ja, det er nesten et helt år siden jeg opprettet denne bloggen. og dette blir det tjuende innlegget. jeg kan ikke akkurat påstå at jeg har vært verken særlig effektiv eller kreativ når det gjelder bloggskrivinga, men jeg er fortsatt glad for at jeg har denne bloggen. jeg skriver jo egentlig bare blogg for min egen del; jeg vet ikke om en eneste levende sjel som faktisk leser her inne, men jeg synes likevel det er fint å ha noe å fylle tida med når jeg absolutt ikke har tid. det er det jeg sier; det slår ikke feil. nå burde jeg egentlig sovetogsovetogsovet, for å i det hele tatt ha sjanse til å fungere noenlunde normalt i morra, men, hvor endte jeg opp? jaja. bloggen er egentlig litt verdt det; jeg har svikta den så mange ganger at den absolutt fortjener at jeg svikter søvnen litt for den.
så, hva skjer? eller hva har skjedd? i går, åttende mars, sa man hei til den internasjonale kvinnedagen. og man sa gratulerer med dagen til mangemange superfine jenter. i tillegg delte su sunndal ut supergode muffins på senteret til like fine jenter. jeg blir både litt trist og glad over hvor glade og overraska folk ble over at vi faktisk delte ut muffins helt gratis; det betyr at ting generelt koster altfor mye, og at penger for mange oppfattes som et altfor stort poeng med det aller meste. som om det skal være helt utenkelig at noen vil gjøre noe fint for andre uten at det koster penger. jo, jeg tror jeg er mest trist. men, de superglade smilene og den superfine takknemligheten til folk flest, den gjør meg bare glad. glad helt inn i sjela. og etter vår lille gratulasjonsaksjon, kunne vi gå til støgu og høre på utrolig fengende og aktuelle appeller fra sunndalsbefolkninga, og også på en svært engasjerende tale av svs heiki holmås som tok seg tid til å komme innom lille sunndalsøra for å si bygdeinnbyggerne et par sannhetens ord om feminisme og likestilling. absolutt fint. for ikke å glemme underholdninga av "eplemøya songlag" som for det aller meste synger akapella om jenter og sauer. så utrolig stilig.

og det var vel kanskje sånn omtrent det for akkurat nå. jeg håper jeg snart kommer tilbake.

heioghadetjanuar, heifebruar.

hvorfor tror du jeg skriver blogg i dag? joda, det er fordi jeg egentlig skal pugge til religionsprøve. og, som dem som kjenner meg enten ittelitt eller litt bedre vet, skriver jeg alltid blogg når jeg har andre ting å gjøre, ergo når jeg absolutt ikke har tid.

jeg skal aldri bli religiøs. morradagens prøve handlr om islam, og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å undre meg over at folk som bekjenner seg til slike monoteistiske religioner som islam og kristendommen og jødedommen klarer å elske en så iskald og hard og følelsesløs gud som denne såkalte allmektige er. det bare, gir ikke mening oppi hodet mitt i det hele tatt. ok, jeg kjenner at jeg ikke skal begynne en dyp og konstruktiv religionsdiskusjon nå, måtte bare få ut litt frustrasjon. men, yeeey, det er snart litt sånn våraktig! i dag skinte sola litt inn klasseromsvinduet vårt, og det er alltids en veldig, veldig fin begynnelse. selvom vinteren er supersupernydelig, kjenner jeg at det skal bli godt med varme og isfrie veier igjen.

det som er utrolig komplisert med å skrive blogg, er at jeg aldri, aldri kommer på noen skikkelig avslutning. ikke det at jeg egentlig kommer på så mye fornuftig å fylle selve innlegget med heller, men, jeg føler det blir mer fornuftig enn avslutninga. men jeg trøster meg med at de som tjener massevis av hundretusenkroner på bloggen sin ikke alltid har en særlig kreativ avslutning på innleggene sine de heller.

og så vender man sakte men sikkert tilbake til pugginga.